SKREW THIS
Jeg syntes det begynner å bli skikkelig vanskelig å være helt alene. Det er ingen rundt meg, eller som jeg kjenner(som jeg har god kontakt med) som er som meg.. Det er så utrolig irriterende at det er til å grine av. Jeg er så skuffa over meg , jeg har jo ødlagt alt for meg selv. Som nevnt flere ganger på denne bloggen, så har jeg sliti med å finne ut hvem jeg er, men samtidig har jeg alltid visst det, jeg har bare vært redd for å vise det, vært redd for hva folk syntes, tenker og sier om meg. Jeg har som regel vært ganske mainstream, og vært akkurat som alle andre. Men det har ikke funka, alle så det. Det passa ikke meg, og jeg følte meg veldig, veldig ukomfortabel med det. Hver gang jeg prøvde å være plain, så var det alltid noe som ikke stemte, jeg har alltid hatt veldig rar smak. Jeg liker å sette sammen, redesigne og twiste på ting selv. Jeg fant ut at det virkelig ikke funka for meg. Etter hvert tenkte jeg at jeg skulle prøve å være meg selv, kle meg som meg selv og se ut som jeg vil. Det var så deilig, jeg følte meg for en gang skyld perfekt! Helt til jeg kom på skolen. Jeg hadde jo glemt helt at det er ingen rundt meg som er sånn som meg, det er ingen som syntes dette er kult.
Jeg liker å skille meg ut, det er ikke det. For å si det sånn, så kan jeg ikke gjøre noe med at jeg skiller meg ut, jeg bare er sånn. Som oftest liker ingen det samme som jeg liker. Så da føler jeg meg veldig liten.
Jeg liker jo vennene mine å alt det der, men jeg blir ikke samme person når jeg ikke har noen rundt meg jeg kan dele mine interesser med som faktisk er enig. Når jeg forteller noe som jeg liker eller har gjort, så er alle bare ''oja, kult'' - '' hva er det?'' - '' okey '' , det er de svarerne jeg får. Såklart er jo det fordi de ikke har en anelse om hva jeg snakker om, siden de er ikke sånn. Her er alle nesten helt like, med klær, sminke, hårstil - kan vel kalle det mote. Det er en av mange ting jeg ikke bryr meg om. Jeg liker å bare kunne være meg selv fult ut, ikke tenke på alt som skal være inn eller hva jeg ikke kan bruke fordi det er ut.
Nå mener jeg ikke at alle er sånn altså, men de er kun de folka jeg som regel har hengt rundt siden jeg begynte på skolen. Alle vennene mine er såklart noe helt for seg selv, men de er nok en liten del av samme flokk som alle andre. Jeg er jo det jeg og, men jeg vil det ikke.
Det jeg skulle fram til var at, etter alle disse årene, med like folk, har jeg blitt litt sånn selv. Samtidig som at jeg bor på en liten plass, og det vises så utrolig godt når noen skiller seg ut. Jeg er kraftig lei. Det er bare en løsning, og det er meg. Det som å var litt av meningen var at jeg er ikke som alle andre. Det er jeg så evig takknemmelig for. Jeg liker akkurat den personen jeg er og jeg har endelig bevist for meg selv at jeg ikke skal være redd for å vise det.
Du er perfekt uansett hvordan du ser ut, hva du liker, hva slags legning du har - så lenge du er deg selv.
Jeg tror jeg bare slutter her, har ikke så veldig mye mere å si. Vet at innlegget ble ganske så dårlig men klokka er 20 på 5 på natta, hva hadde du forventa deg?
-Oda